Bedre kjønnsbalanse krever mer selvinnsikt


Av Jan Erik Kjerpeseth, konsernsjef i Sparebanken Vest
Publisert 10-02-2018 på dn.no


Menneskehjernen er ikke programmert til å gjøre gode personvurderinger. Det må både ledere og hodejegere innse om vi skal få større mangfold i toppledelsen i norske virksomheter.

I DN 5. april kan vi lese at det kun finnes to kvinnelige toppsjefer i Norges 20 største selskaper. To godt voksne, mannlige hodejegere får store deler av skylden. Mens de to mannlige hodejegerne delvis skylder på oppdragsgiverne sine og at det er for få kvinner som møter kravspesifikasjonene deres, mener hodejeger Trine Larsen i Hammer og Hanborg at problemet er at kravspesifikasjonene definerer personlige egenskaper som er typisk mannlige.

Jeg mener hovedproblemet handler om kognitiv psykologi: Menneskehjernen er i utgangspunktet ikke spesielt godt programmert for å gjøre viktige personvurderinger. Vi har en tendens til å lure oss selv. Derfor velger ledere og styreledere altfor ofte feil kandidat.

I boken «It’s Not the How or the What but the Who» peker Claudio Fernández-Aráoz på nettopp dette fenomenet. Han beskriver hvordan våre forfedre var trent til å gjøre svært raske vurderinger i møte med dyr og mennesker av karakteren: «fight, flight or partnering». De som var raskest og best til å gjøre disse vurderingene, var de som overlevde og videreførte genene sine.

Forskning viser at et resultat av dette er at vi fortsatt er «programmert» til å gjøre personvalg i lavere og ubevisste deler av vår kognitive tankevirksomhet. Hjernen vår er rett og slett programmert for å gjøre raske personvalg basert på likhet, kjennskap og komfort. Derfor står svært mange ledere i fare for å ikke velge den beste kandidaten, men snarere velge den personen som ligner mest på dem selv.

Problemet er naturligvis at dette skjer automatisk og ubevisst. Og det er lett å la seg lure av den gode følelsen. For det som føles trygt og velkjent, vil igjen gi oss en falsk følelse av at dette er riktig beslutning.

I Sparebanken Vest har vi flertall av kvinnelige ledere i konsernledelsen, og kjønnsbalansen i toppledelsen har vært god de siste fem årene. Min erfaring er at mange ledere legger ned betydelig innsats i å definere hvilke egenskaper og kompetanse de ser etter i rekrutteringsprosessen. Likevel sliter de fleste med å holde fast ved denne i intervjusituasjonen. En karismatisk kandidat som trigger opplevelsen av likhet, kjennskap og komfort vil fort få den mest disiplinerte leder til å «glemme» kravspesifikasjonen.

Jeg opplever at dette er hovedproblemet i rekrutteringsprosesser, også når det gjelder ansettelser av kvinnelige toppledere.

Det første steget mot større suksess i rekruttering er derfor en vesentlig større ydmykhet enn det både styreledere og mange andre toppledere legger for dagen. For å faktisk ansette de beste, for å reelt bedre kjønnsbalansen i ledergrupper og i styrer, kreves vesentlig større selvinnsikt.

Som nobelprisvinneren Daniel Kahneman har vist oss: Det er tusen gode grunner til å ikke stole for mye på sin egen hjerne. Ikke minst når det gjelder de viktigste valgene en toppleder skal gjøre: Å finne de beste medarbeiderne.

Jan Erik Kjerpeseth, konsernsjef i Sparebanken Vest

Jan Erik Kjerpeseth, konsernsjef i Sparebanken Vest. Foto: Silje Katrine Robinson